Det å være vertsfamilie for en internasjonal elev kan forandre livet ditt

Da telefonen ringte og alle så det var Gaby som ringte fra Ecuador, ble ansiktene deres straks opplyst. De samlet seg rundt telefonen og begynte å snakke som om de så hverandre hver dag. Gaby, Lita, Sonja og Verena, fire jenter fra fire forskjellige land, som for bare noen dager siden aldri hadde møttes tidligere. Men de delte et bånd som gikk dypt: de hadde alle tatt et utvekslingsår i Prince George, British Columbia da de gikk på videregående. Og der hadde alle bodd hos samme vertsfamilie, nemlig familien Vogt.

Andy og Cheryl Vogt, som de fire studentene fortsatt omtaler som “mamma og pappa”, bestemte seg for å bli vertsfamilie for over ti år siden, og de har ikke sett seg tilbake siden. Vi fikk tilbringe en dag i Oslo, der alle for første gang var samlet (vel, nesten). Andy og Cheryl hadde kommet fra Canada med deres sønn Ben. Verena fra Østerrike hadde kommet fra hennes nåværende hjem i Berlin. Sonja hadde kommet fra Finland, og Lita, den lokale, fungerte som både vertskap og guide! Dessverre hadde ikke Gaby mulighet til å komme, men det var tydelig at hun var der i ånden (i tillegg til på telefonen).

Vi fulgte med mens de mimret om tiden de hadde sammen, og en ting ble tydelig med en gang:

For det første, familien Vogt er en spesiell familie, som både er snill, kjærlig og uendelig generøs. Humoren henger løst, og det er alltid latter. Spesielt Andy liker å trykke på folks knapper, men kun om det bringer frem et smil eller en god latter.

For det andre er båndene de knyttet med hver av de fire jentene noe helt spesielt. Alt fra intern humor til verdifulle minner gjør forholdene helt unike og fulle av tillitt, historie og mening. Og ikke minst, ville ingen av livene deres vært det samme uten disse erfaringene, noe de alle veldig glad for.

Vi fikk høre historier om Sonja som kom ut av skallet sitt, og fikk mer selvtillit. Om Gabys engelsk som ble forbedret enormt, og familien Vogt som har reist verden rundt for å besøke vertsbarna sine (de har besøkt Norge og Ecuador og var til og med i Sonjas bryllup i Finland!).

Andy og Cheryl begynte sin reise som vertsforeldre med en klar intensjon om å gi. De ønsket å gi unge studenter et sted å bo i et år, et stabilt støtteapparat under utvekslingsåret og denne store erfaringen. Til gjengjeld endte de opp med å få tilbake mye mer enn de forventet. De fikk oppleve flerkulturell utveksling i sitt eget hjem, fikk se sine egne barn utvide horisonten og bli klokere og mer selvsikre, og viktigst av alt: de fikk, som de selv sier, fire nye døtre.

Selvsagt var det ikke bare latter og hygge. Det krevde jobb, mye jobb. Som Andy sa: “Da Cheryl og jeg gikk inn for dette, var vi enige om at vi skulle behandle disse barna akkurat som våre egne. Det er ingen spesielle regler, det er ingen spesialbehandling. De stiller på lik linje som alle de andre barna i familien. Og på den måte blir det latter, husarbeid, noen tårer og litt krangling.

Men ingen mengde vanskeligheter kunne endre det faktum at deres liv var endret for alltid takket være jentene: ”De beriket livene våre enormt. De er noen ekstra å elske. Vi har blitt følelsesmessig knyttet til disse barna. Du tar de ikke bare inn I hjemmet og sender de ut etter 10 måneder. De blir en del av familien din. Og hver gang familien vokser blir det bedre.”

Når man er vertsfamilie for en utvekslingselev, åpnes det en verden av muligheter, opplevelser og tett knyttede bånd. Det gjelder ikke kun for elevene, men også for de vertsfamiliene. Musikalske Sonja, og hennes iver for å lære. Verenas kompromissløse personlighet. Gabys kamp med - og senere erobring av det engelske språket. Litas store ambisjoner og filosofiske natur. Alle tilførte noe nytt og herlig til familien Vogt. Hva kommer du til å lære når du åpner dørene og legger til et nytt medlem til din familie?

Familien Vogt